«Lyckliga gatan, fins inte mer ……….osv
Feil, Lien fins. Den har langt fra
forsvunnet «med hela kvarter». Stort sett
ser gaten ut som den har gjort i snart 100
år. Men hvor lykkelig den er kan en
gammel Liagutt bare lure på.
I denne gaten gikk jeg med avisen i et par år på 50-tallet. Som avisbud blir du gjerne godt kjent med en gate, og med menneskene som befolker den. Noen av dem i hvert fall. Lien har alltid vært en ganske lang gate. I hvert fall lang nok til at den måtte deles på to avisbud. Mitt ansvar var den den delen av Lien som begynte helt i bunn og sluttet med nr. 62. «Øvrelien» var en annens skål.
Bli gjerne med på en nostalgisk mimretur med den «allvitende på alle
fire sidene» i avistasken, og vi får tenke oss tilbake til sånn omtrent
1952:
Lien den gang var tredelt. Det var klare grenser mellom de tre delene.
Jentene og guttene som bodde nederst følte seg best hjemme med de
som bodde i Michael Krohnsgate og Damsgårdsveien, og hadde fint lite
med oss som bodde litt lenger oppe i gaten. Som igjen hadde lite
fellesskap med Øvreliens jenter og gutter. Skillet gikk sånn noenlunde
ved kirken.
Ved nr 31 førte en lang trappe ned til «Mikkalen» og en like lang trapp opp til Nordre Skogvei. Dette var den travle gatens sentrum, for å si det slik. Her lå Martens med brødene, vegg i vegg med blomstene til fru Dybsland, i et lokale som noen år tidligere hadde huset en såkalt isbar. Over gaten lå kolonialen til mr. Dybsland, og baker Leikvoll som etter beste evne tok konkurransen opp med storebror Martens der frøken Bilsbak regjerte med myndig hånd. Og her lå meieriet der vi en gang hentet melk i spann, mens Lothe til stort sett hadde spesialisert seg på frukt og grønt. Og 50 meter lenger nede i gaten hadde Olaf Strand kolonial sine faste kunder fra hele strøket. Vi behøvde ikke gå langt for å få tak i det vi trengte av det daglige brød. Og var det langt brakte både Strand og Lothe varer fram med to av gatens fåtallige biler.
Nettopp her i skjæringspunktet mellom trapper opp og trapper ned var det at avisbilen lempet av dagens utgave av BT. En gang ut på
ettermiddagen. Knapt 100 aviser som skulle fordeles oppover gaten og
nedover gaten. På høyre siden lå den lange blokken som startet med nr.
31 og endte på nr. 39. Ikke noe a, b, c osv. her nei. Selv over 60 år etter
sitter noen av navnene på blokkens mange beboere igjen: Davidsen,
Pedersen, Stene og Berland i tredje i nr 31. I nr 33 bodde familien
Hatletvedt til venstre i andre med fire brødre, mener jeg det var, og den
godt voksne damen ved siden av som syntes hun en gang hadde vært
pen, men som etter hvert hadde tapt seg mye, som hun sa.
Det gikk fort å kvitte seg med aviser i disse 3 etasjes husene. Jeg stod i
2 og slengte avisen opp til etasjen over. Stort sett traff de dørmatten.
Noen ganger ble døren åpnet straks. De hadde vel sittet og ventet. I nr.
35 bodde Nilsen og Evensen blant annet, mens Dybsland og Hegglund
i nr. 37 var gode abonnenter. «Blomster-Ole» Absalonsen bodde i
første, men de holdt ikke avisen. Nr 39 var slutten på rekken, og her
bodde søndagsskolelæreren med det russisklignende navnet Sukow,
men akkurat navnet var det ingen som reagerte på den gangen. Sukow
var forresten en beskjeden og hyggelig mann som ikke gjorde en katt
fortred.
På motsatt side av gaten lå husene på rekke og rad oppe på en lang mur. Det var vel en slags funksjonærboliger med voksne folk og få unger.
Jeg husker i farten Leon som gikk bort for mange år siden og Rolf’en i
nr 40. Og Kramer, var det ikke nr. 44 tro? Helt opp til nr. 62 gikk
strøket, og da er vi på høyde med St. Markus. Da var det bare å snu
«hjem» igjen, og turen tilbake gikk via «Bak huset» som var det vi
ungene kalte baksiden av 31-39-rekken. Leilighetene her var små, og i
dag ville vi vel nesten kalt dem hybler. Men den gang da huset de
familier med både to og tre barn, som «Kjell bak huset» (for å skille den
litt større utgaven av Kjell i nr. 35), Erik’en, Reidun og Wenchen. Og
på hjørnet i nr 39 bodde «Sinta Nilsen som nok ble mobbet av oss
guttene, men som helt sikkert var en hyggelig fyr. Noen var litt redd
ham.
Tilbake i «sentrum» og klar for nr. 30,28, 26 og 24 som lå som perler
på en snor nedover. Og med nr. 9 og nr. 7 på den andre siden av gaten.
Seks hus prikken like , med seks leiligheter i hvert. Selv bodde jeg i
tredje i nr 28. To like hus finner vi forresten nede i Michael Krohns
gate, og samlet utgjør disse en boligmasse som sies å representere en
spesiell førkrigsstil og som i dag visstnok har en slags vern.
Tilbake i Lien der nr7 og nr 9 nøkternt sett burde vært numret 27 og 29 siden de ligger tvers over gaten for kloningene på oppsiden. Hverken nå
eller senere, vil jeg tro, har noen skjønt logikken. Min ringe teori er at
Lien fra starten av egentlig skulle gått i en litt annen trase enn den som
til syvende og sist ble valgt. Du ser det på retningen av nr 7 og 9 som
har hovedinngangen på baksiden. Alternativt burde disse to husene vært
«snudd». Den siden som vender mot gaten er egentlig baksiden. Når du
går inn kommer du rett inn på kjøkkenet. Jeg vet det godt, for jeg har
selv bodd i nr. 7 også. Og at gaten antagelig var planlagt annerledes ser
du enda bedre lenger nede. Det kommer jeg tilbake til.
Frisør Sløk og frue holdt nr. 30 i god stand, og i tredje bodde Andersen
med to barn. «Feddaen» i nr. 9 var en av guttene i gaten, og i nr 7 hadde
kolonialen slukt den ene leiligheten i første etasje. Odd’en i nr. 26 var
en av storeguttene gaten, mens Hertzvik i nr 24 var en blid abonnent
som alltid ga en ekstra slant ved månedsslutt når avisbudet ringte på for
å «kreve». I dag kan du saktens flire av hva det kostet å holde avisen,
men den gang var det ikke alle som så seg råd.
Fra nr 20 og nedover var jeg egentlig i «Mikkalens» domene. Det var langt mellom ungene i denne delen, og de som var, holdt seg som sagt i gaten nedenfor. Dette partiet blir dominert av den lange blokken som vi oftest kalte «8-husene», eller «Telegrafhusene» . Går du bak disse husene i dag, omtrent fra «Svingene» og nedover, vil du kanskje, og med litt velvilje, forstå teorien min om at det var her på baksiden Lien egentlig var planlagt å gå. Man aner det fortsatt. Og det som støtter aller mest opp om denne teorien er at Lien 4 og 6 nedenfor Telegrafhusene den gang lå til Bøhmergaten , men hadde adresse Lien. For å få levert til disse abonnentene måtte jeg enten gå ned i krysset mellom Lien og Michael Krohnsgate og trappen opp til Worren kolonial i Bøhmergaten og derfra bort til nr. 4 og 6. Eller klatre over gjerdet mellom nr 6, der Skår regjerte, og 8 a. Det var helst det siste jeg gjorde, i hvert fall de dagene jeg kalkulerte med at «gamle» Skår selv ikke var hjemme. Deretter var nr. 4 siste stopp, og da befant jeg meg egentlig i «Bømmeren».
Og dett var dett som det heter. Avisbud forgår, men Lien består. Selv om gaten ikke lenger er hva den en gang var. Men slik er det jo med det meste, eller hva?